Det var på en helt vanlig dag i skibakken at alt startet. Jeg prøvde meg på en baklengs salto, men underroterte og landet rett på magen. Smerten gjorde at jeg valgte å reise til sykehuset, der personalet ble bekymret for at milten min hadde fått seg en ordentlig smell. Jeg måtte bli på sykehuset over natten for observasjon. Jeg måtte også levere inn en urinprøve, og tenkte siden ikke noe mer på det.

Men morgenen etter fant legene noe uventet i urinprøven jeg hadde levert inn dagen før. De så at blodsukkerverdiene mine var uvanlig høye og bestemte seg for å ta flere prøver. Det var da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde diabetes type 1. Det føltes rart. Jeg hadde jo bare falt og slått meg, og nå viste det seg at jeg helt plutselig hadde fått en alvorlig sykdom. Og lille meg visste jo knapt hva diabetes var for noe. 

Til tross for beskjeden var jeg takknemlig for at ulykken førte til at det ble oppdaget. Hadde jeg ikke falt den dagen, kunne det ha gått lengre tid før diabetesen ble oppdaget, og kanskje hadde den blitt oppdaget på en mye verre måte. Nå har jeg hatt diabetes i snart 5 år, og jeg har lært utrolig mye av det. Men hell i uhell, så var milten i alle fall hel 😆

DIA.NO.309-01-MAR2025