Jeg har skrevet om dette mange ganger allerede. Men siden det er superviktig og lett å glemme, kommer jeg til å skrive om det igjen. Det er så lett å gjøre denne feilen, og jeg gjør det fremdeles. Selv om jeg har gjort det en rekke ganger allerede og burde ha lært det nå. Det det dreier seg om, er å alltid ha med seg nok diabeteshjelpemidler når man forlater hjemmet og for eksempel skal ut å reise.
I begynnelsen av året byttet jeg til Dexcom G7. Jeg synes virkelig at den er supersmidig og mye mer behagelig å ha på kroppen. Det har imidlertid ikke gått på skinner hele tiden, jeg har hatt litt uflaks med tilkoblingen mellom sensoren og mobilen i løpet av våren. Dette laget litt krøll for logistikken i USA nå nylig, da jeg gikk tom for sensorer litt raskere enn beregnet, før jeg skulle hjem i mai.
Halvveis gjennom semesteret måtte pappa sende over en pakke med noen nye sensorer for at jeg skulle klare meg. Men det var likevel helt på håret. Da jeg skulle fly hjem, hadde jeg én G7 igjen. Og den jeg hadde på meg, hadde bare én dag igjen av sensorøkten. Jeg hadde selvsagt også med meg en blodsukkermåler i håndbagasjen, men jeg sjekket aldri hvor mange teststrimler det var igjen i boksen. Jeg antok at det var tilstrekkelig med strimler.
Da jeg var på flyplassen i Charlotte, begynte den siste sensoren å lage krøll. Det var bare å innse at jeg måtte reise hjem uten CGM. Jeg hadde da en 8 timers flyreise, 7 timers mellomlanding og 2 timers flyreise foran meg, før jeg skulle lande på Landvetter.
Jeg tenkte at jeg fikk gå tilbake i tid noen år, og klare meg med en blodsukkermåler og kontrollere med stikk i fingeren. Litt senere, da jeg kom på flyet og skulle ta den første
blodsukkermålingen, innså jeg at det også kunne by på problemer. For da jeg åpnet boksen med teststrimler, så jeg at jeg bare hadde fire teststrimler igjen. Det var ikke så mye å skryte av … Resten av teststrimlene hadde jeg lagt igjen i en eske på college.
Å klare seg med fire teststrimler på cirka 18 timer føltes utfordrende. Da ville jeg bare kunne måle blodsukkeret hver sjette time. Vi sto fremdeles på bakken, klare til avgang, da jeg
oppdaget det. Så jeg googlet «apotek München flyplass» før jeg satte mobilen i flymodus. Det så ut til å være et apotek der, så jeg håpet rett og slett på at jeg kunne ta ut nye teststrimler da jeg kom frem dit. Jeg hadde jo uansett ganske mange timer å slå i hjel der.
Jeg brukte tre teststrimler på den lange flyreisen og sparte en i reserve. Jeg tok som sagt et fingerstikk helt i starten. Da lå jeg ganske høyt i blodsukker, så jeg tok en større insulindose og håpet at det ville være nok. Til middagen et par timer senere målte jeg blodsukkeret på nytt. Jeg lå bedre an da, og doserte til maten jeg spiste. Siden målte jeg blodsukkeret en gang til noen timer etter det, da lå det fortsatt ganske bra. Så da vi litt senere fikk et lite smørbrød før landing, doserte jeg bare etter det. Heldigvis fant jeg ganske raskt et apotek på flyplassen i München. Jeg måtte bare ta et tog over til en annen terminal. Og heldigvis hadde de også teststrimlene jeg trengte. Så der kjøpte jeg meg en ny boks, og deretter følte jeg meg mye roligere. Nå kunne jeg kontrollere blodsukkeret litt oftere.
Summa summarum, det er alltid viktig å dobbeltsjekke at du har med deg tilstrekkelig med diabetesutstyr når du drar hjemmefra. Jeg hadde ikke kunnet gjøre det på noen annen måte med G7-en der og da, av og til må man rett og slett bare akseptere at teknologien kan skape krøll og ikke er helt feilfri. Men jeg burde definitivt ikke tatt det for gitt at det skulle fungere. Og jeg burde ha forsikret meg om at jeg hadde nok teststrimler til å kunne kontrollere blodsukkeret ved hjelp av et stikk i fingeren for et døgn.
DIA.NO.365-01-DEC2025
