Finn en metode for å håndtere utfordringene som kan oppstå.

Det er ingen hemmelighet at fysisk aktivitet bidrar til flere positive ringvirkninger, uansett om man har diabetes eller ikke. Som triatlet trener jeg både alene og sammen med andre, og jeg synes
Denne variasjonen er ganske fin. For mange kan nok gruppetrening føles både mer morsomt og motiverende enn å trene alene. Og jeg er enig i at det ofte gir en ekstra energiboost.

Samtidig kan gruppetrening være en større utfordring når man har type 1-diabetes. Når jeg trener alene, føler jeg ikke noe press hvis blodsukkeret mitt skulle bli lavt – da kan jeg stoppe, hvile og vente til jeg er klar til å fortsette. I en gruppesituasjon er det annerledes. Jeg vil gjerne tilpasse meg til gruppens tempo og unngå å «forstyrre» på noen måte. Dette avhenger selvsagt av hver enkelt, men for min del kan det føles plagsomt å måtte si ifra om at jeg ikke føler meg bra og trenger en pause.  I stedet har jeg en tendens til å pushe meg selv lenger enn jeg burde, og det er ikke alltid optimalt. 

Et eksempel er når jeg svømmer i gruppe. Hvis jeg trenger å ta en pause, kan jeg som oftest gli bort i noen minutter, og deretter hoppe inn igjen.  Likevel synes jeg det er vanskelig å faktisk gjøre det – jeg vil være til stede og delta helt og fullt under hele økten. Den største utfordringen er likevel under sykkelturer. Takket være CGM-en min har jeg så langt alltid kunne håndtere blodsukkeret i tide og unngå problemer, men tanken på å måte be gruppen om å stoppe, føles fremdeles vanskelig. 

Gruppetrening har mange fordeler, men det er viktig å finne en metode for å håndtere de ulike utfordringene som kan oppstå når man har type1-diabetes.

DIA.NO.304-01-APR2025