Jeg fikk diabetes type 1 da jeg var fem år gammel, og dermed har jeg vokst opp med sykdommen. Det føles som om diabetesen er en del av meg. Men den definerer meg ikke. Jeg har lært meg å akseptere og leve med sykdommen. Jeg tror at det for enkelte, særlig de som blir syke i tenårene, kan være veldig tøft å lære seg å akseptere og innse at dette er en ny del av dem selv.

Diabetesen min er med meg overalt, døgnet rundt – på trening, reiser og i relasjoner. Jeg innrømmer at det er perioder der diabetesen kan ha tatt mye plass mentalt, og det har vært tøft.  Jeg har synes at det tøffeste er når man føler seg uvel av lave eller høye blodsukkerverdier. Det er klart at man iblant har villet skrike høyt når teknologien svikter, men det er jo bare teknologikrøll.

Jeg har ikke latt diabetesen ta over personligheten min, men den har påvirket personligheten min. Takket være den er jeg ryddig, og jeg har evnen til å planlegge og ta ansvar. Noe jeg ser på som en styrke. Mange av vennene mine har i starten ikke en gang visst om at jeg har diabetes, ikke før de har sett meg bytte en pod eller lignende. Da blir de aller fleste veldig nysgjerrige og har mange spørsmål om hvordan det er å leve med diabetes. For meg er det så normalt, for det er en del av meg, men den er ikke hele historien min.

DIA.NO.379-01-FEB2026