En perfeksjonist med type 1-diabetes, er det holdbart? En av de største utfordringene jeg har hatt med diabetesen, har vært å fire på kravene om «perfekte» blodsukkerkurver. I 3,5 år har jeg stresset konstant for å unngå høye verdier. Lave verdier har jeg ikke opplevd som noe stress, det er først og fremst «toppene» og «fjellene». Det er jo de høye verdiene som forhøyer HbA1c, og det er de som gir de klassiske komplikasjonene.
Jeg bestemte meg helt fra begynnelsen av for at diabetesen ikke skulle begrense meg på noen måte, jeg skulle leve som jeg alltid hadde gjort! Men dessverre har jeg ikke gjort det. Etter en diabetesdebut må man nemlig lære seg alt på nytt – hvordan man lever livet sitt samtidig som man regulerer blodsukkeret. I begynnelsen er det virkelig bare å prøve, feile og prøve igjen. Det er det også senere i sykdommen, men da har man kanskje prøvd det meste i alle fall én gang og har litt mer kunnskap.
Jeg er ganske sikker på at de fleste med type 1-diabetes synes at det finnes enkle og vanskelige typer mat for blodsukkeret. I mitt tilfelle har jeg litt etter litt testet det meste jeg liker å spise, enkelte ting flere ganger enn andre. Men i de fleste situasjoner har jeg siden valgt å unngå den vanskelige maten for å slippe å få høye verdier, selv om det kanskje har vært det jeg har hatt aller mest lyst på. Logisk og forståelig i enkelte tilfeller, men dumt og unødvendig i andre. Ved å gjøre det på denne måten, har jeg bare gjort meg selv en diger bjørnetjeneste.
De spiseforstyrrede tankene som i mange, mange år har surret rundt i hodet, gjorde ikke matsituasjonene noe lettere. Nå ble stresset knyttet både til maten i seg selv, og til blodsukkeret. Uheldigvis, i mitt tilfelle, er det jo vanligvis slik at den maten som regnes som sunn, er snillere mot blodsukkeret, og den maten som regnes som mindre sunn, er den vanskelige for blodsukkeret. Frykten for å få høyt blodsukker bidro derfor til at jeg ble enda mer restriktiv med maten. Restriktiviteten førte til bedre blodsukker, som jeg da i enda mindre grad ville utfordre. Det ble en ond sirkel, rett og slett, der både spiseforstyrrelsen og diabetesen fikk mer plass.
Nå har det gått 3,5 år, og jeg har faktisk fått en annen innstilling til de høye blodsukkerverdiene. Jeg vil selvsagt ligge så mye som mulig innenfor målområdet, men jeg blir ikke på noen måte like stresset lenger når verdiene havner utenfor. Hvordan har jeg kommet hit? Jeg kjente etter forrige semester at jeg måtte forandre livet mitt for å klare meg fremover, og to store områder der jeg hadde behov for å redusere stress, var jakten på de perfekte blodsukkerkurvene og de spiseforstyrrede tankene mine. Dette har virkelig gått hånd i hånd, ved å utfordre det ene, har også det andre blitt utfordret!
Noe annet som også har bidratt til mindre stress rundt høye verdier, er at jeg i flere tilfeller har blitt tvunget til å ha et høyt blodsukker flere timer i strekk under praksisen i studiene. Det er ikke alltid så lett å styre blodsukkeret på slike dager, og mange ganger greier jeg ikke å få ned verdiene før jeg går hjem. Jeg vil selvsagt ikke at det skal være slik fremover, men jeg har innsett at det nok må bli slik i perioder.
Jeg elsker utdanningen min, men som legestudent blir jeg hele tiden minnet om komplikasjonene en diabetiker kan få. De fleste pasientene med komplikasjoner som jeg har sett, har imidlertid hatt type 2-diabetes, men komplikasjonene er jo likevel de samme. Konsekvensene hvis man ikke passer på blodsukkeret sitt, er ikke videre morsomme …
Vi har så høye krav til oss selv med hensyn til kurvene. Det er vanskelig siden det faktisk gjelder ens egen fremtid … Men hva er en fremtid hvis man ikke kan leve i nuet? Det er en veldig vanskelig balansegang, synes jeg! Men jeg tror at mye av den «nye roen» jeg kjenner på, kommer av at jeg har måttet godta at det vil variere hvor lett diabetesen er å håndtere i ulike perioder i livet. Jeg gjør mitt beste, og mer kan jeg faktisk ikke gjøre!
Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk diabetesen i 2022, og at vi har tilgang til de hjelpemidlene vi har i Sverige. Sensorene er helt fantastiske, HbA1c-verdiene har jo generelt sett blitt mye bedre siden sensorene kom, og det er superbra! Men for meg er det en liten ulempe med sensorene at man hele tiden ser verdiene sine. Det er selvsagt veldig bra ut fra et diabetessynspunkt, men det skaper jo også et voldsomt stress å se kurven hele tiden. I perioder har jeg tvunget meg selv til å la det gå en viss tid mellom hver gang jeg kikker på verdiene, for å redusere stresset, for iblant har jeg nesten vært avhengig av å kikke på kurven …
Forhåpentligvis har vi en kur i fremtiden! Og sannsynligvis kommer det til å finnes enda flere hjelpemidler som vil gjøre ting enklere for oss mens vi venter. Men til det skjer, er jeg veldig glad for hjelpen jeg får av Dexcom.
DIA.NO.376-01-FEB2026
