Selvsagt føles det dritt å ha type 1-diabetes. Det er ingen som vil ha det, og det er viktig å få føle at det iblant er urettferdig og vanskelig. Men det hjelper ikke i lengden å henge seg opp i alt det negative. Derfor har jeg av og til stilt meg selv spørmålet: Finnes det noe som faktisk er bra med å ha diabetes?

For meg har diabetesen ført til at jeg har lært kroppen min å kjenne på et helt annet nivå. Jeg blir tvunget til å lytte til kroppens signaler hver eneste dag. Jeg kan tydelig kjenne hvordan stress påvirker meg, hvordan det kjennes på kroppen å få lite søvn, og hvordan trening, mat og restitusjon henger sammen. Jeg har fått et annet perspektiv på helse, der restitusjon og balanse er minst like viktige som å prestere.

Å leve med type 1-diabetes krever også planlegging, konsekvenstenkning og disiplin. Det er egenskaper som ikke stopper ved diabetesen, det smitter også over på andre deler av livet. Studier, jobb, trening og relasjoner påvirkes positivt av at jeg har lært meg struktur, ansvar og fremsynthet.

Samtidig tror jeg at diabetes gjør oss mer fleksible og løsningsorienterte. Ting går ikke alltid etter planen, og man blir ofte tvunget til å tenke raskt og praktisk når det skjer noe uventet. Disse egenskapene er utrolig verdifulle, ikke bare i hverdagen, men generelt sett i livet.

Jeg tror også at vi som lever med diabetes, utvikler en mental styrke som ikke alle har. Vi bærer på noe som er usynlig, men veldig krevende. For min del har det gjort meg mer forståelsesfull overfor andres situasjon og det de sliter med. Jeg er mindre dømmende overfor andre. Hvis jeg sammenligner meg med vennene mine, kan jeg av og til merke at de er raske til å dømme, mens jeg ofte tenker at vi faktisk ikke vet hele historien. Det har gjort meg mer lydhør, mer ydmyk og mer medmenneskelig.

DIA.NO.379-01-FEB2026