Å leve med type 1-diabetes innebærer et daglig puslespill av beslutninger, avveininger og tilpasninger. Mat blir mer enn mat – det blir tall, risikokalkyler, engstelse, ritualer og skyld. Karbohydratene står nesten alltid i sentrum. De påvirker blodsukkeret, og derfor får mange av oss tidlig høre at vi må være forsiktige, telle alt, kontrollere alt.
For meg ble kontrollbehovet så sterkt at det til slutt tok over livet mitt.

Jeg, Sara, har levd med type 1-diabetes i over 23 år. I løpet av disse årene har jeg bodd i USA, overlevd en sepsis, sprunget både halvmaraton og maraton, og funnet styrke i crossfit. Men jeg har også gått igjennom noe som nesten tok ifra meg alt: Spiseforstyrrelsen min.

Når diabetes og spiseforstyrrelser møtes

Det begynte ikke som en spiseforstyrrelse. Det begynte som «disiplin». Som et ønske om å få bedre blodsukker. Færre karbohydrater, mindre mat, mindre insulin, mer kontroll. Men den kontrollen ble raskt et fengsel.
Snart handlet alt om å spise så lite som mulig, veie, tenke, unngå.
Det var ikke bare kiloene som forsvant, selve livet forsvant også.

Samtidig fortsatte diabetesen. Den stopper ikke selv om man ikke klarer noe selv. Den krever fremdeles insulin, mat, pleie. Men hjernen min hadde kjørt seg fast i et destruktivt mønster der frykten for mat hadde blitt større enn frykten for høyt blodsukker eller komplikasjoner.

Jeg husker at jeg ofte følte meg som om jeg hadde blitt kastet ut på et dypt hav. Det fantes ingen strand. Ikke noe sted å hvile. Jeg trådde vannet for å overleve, men utenfra så det ut som jeg svømte. «Se, hun klarer det. Hun er sterk.»
Men innvendig sank jeg.

Vendepunktet

Til slutt nådde jeg et punkt der jeg ikke lenger orket å lyve for meg selv. Jeg trengte hjelp. På ordentlig.
Jeg ble innlagt på SCÄ – Stockholms senter for spiseforstyrrelser (Centrum för Ätstörningar).

Det var ikke magisk. Det var ikke lett. Det var ikke et filmøyeblikk der alt bare falt på plass.
Det var tårer.
Det var angst.
Det var å bli tvunget til å spise slikt jeg hadde unngått i flere år.
Det var å møte alle de tankene jeg hadde gjemt under perfekte karbohydrattellinger og «dyktighet»

Det innebar å sitte i rom der andre faktisk så meg – på ordentlig, uten fasader eller prestasjoner.
Det innebar å høre min egen stemme uttale ting høyt, som jeg ikke engang hadde våget å tenke for meg selv.
Og det innebar å langsomt, smertefullt og ofte motvillig begynne å lære meg hvordan man spiser igjen, hvordan man lever igjen og hvordan man lytter til kroppen sin i stedet for til sykdommen.

Jeg hatet enkelte dager, og andre dager ville jeg stikke av, og mange ganger tvilte jeg på at jeg noen gang skulle klare det.
Men steg for steg, tugge for tugge og samtale for samtale begynte noe faktisk å forandre seg.

Denne perioden var tøff, men i ettertid har det gitt meg verktøy så jeg ikke trenger å velge mellom diabetes og livet. For det går an å håndtere begge deler. 

Å bli friskere – og å våge å tro på det

Jeg tror ikke på ideen om at man en dag plutselig «er frisk». For meg har det vært mer som langsomt å vende tilbake til meg selv. Som å legge tilbake biter i puslespillet etter år hvor de har blitt revet fra hverandre.

Men dette kan jeg si av hele mitt hjerte:
I dag er jeg friskere enn jeg noensinne trodde var mulig.

Jeg spiser alt.
Jeg trener fordi jeg elsker kroppen min – ikke for å straffe den.
Jeg håndterer diabetesen min uten å la den ta over alt.
Jeg har et forhold til mat som er mykere, snillere, mer menneskelig.
Og jeg er ikke redd lenger. Ikke på samme måte.
Det er fremdeles et hav iblant. Men jeg trår ikke vannet lenger. Jeg flyter.
Jeg svømmer.
Og jeg vet hvor stranden min finnes.

Det går. Selv når det føles umulig.

Jeg vet at det finnes mange med type 1-diabetes som kjemper i det stille. Som tror at alt vil bli bedre om de bare spiste mindre, regnet mer, kontrollerte hardere. Jeg vet hvor lett det er å ende der.

Men jeg vet også dette:

Du kan komme deg ut av det.
Du kan bli fri.
Du kan finne tilbake til matglede, styrke og trygghet.
Du kan leve et liv der både du og diabetesen din får plass – uten krig, uten frykt.

Det krever mot, tålmodighet og ofte flere tårer enn man vil erkjenne.
Men det er verdt det.
Det er livet verdt.

Og når jeg kunne komme meg igjennom det – da finnes det håp. Da finnes det muligheter. Da finnes det en vei også for deg.

DIA.NO.369-01-JAN2026