Fysisk aktivitet og trening har alltid vært en stor og viktig del av livet mitt. Som toppidrettsutøver har treningen vært noe av det jeg har vært aller mest opptatt av. Jeg er vant til å trene doble økter hver dag, og kroppen min trives med det. Treningen har dessuten vært en viktig del av hvordan jeg håndterer diabetesen min, for eksempel trenger jeg mindre insulin når jeg er fysisk aktiv enn når jeg er stillesittende. 

I begynnelsen av dette året ble jeg syk. Det begynte som en vanlig forkjølelse, og jeg fortsatte med lett, lavintensiv trening. Jeg følte at kroppen strevde med noe, men jeg følte meg ikke veldig syk. På samme tid fløy jeg tilbake til USA for å begynne på vårsemesteret på college. De første dagene her hadde jeg den samme følelsen. Jeg trente bare én lett økt om dagen, for å gi kroppen mer tid til å hente seg inn igjen. 

Men i stedet for å bli bedre, våknet jeg den første helgen her og følte meg enda sykere. Den vonde halsen varte i cirka en uke, jeg mistet stemmen og fikk en kløende hoste. Jeg var ekstremt trøtt og følte meg helt utmattet av å bare komme meg gjennom forelesningene. Hvilepulsen min steg markant, fra 45 til 70 slag pr. minutt, og HRV-en min (hjertefrekvensvariabiliteten) sank drastisk fra 150–200 ms til 20 om nettene. 

Mot slutten av uken trodde jeg at jeg begynte å bli bedre, men det viste seg bare at sykdommen hadde skiftet form. Den vonde halsen forsvant, og i stedet ble jeg tett i nesen og fikk vondt i bihulene. Dessuten la det seg et lokk over venstre øre, og jeg hadde fremdeles en kløende hoste. Det viste seg da at jeg hadde bihulebetennelse og væske i øret. Jeg fikk antibiotika, og etter en uke begynte jeg å føle meg bedre. Da hadde jeg allerede vært syk i over en måned. 

Til tross for at jeg begynte å føle meg bedre, var pulsen min fremdeles høy, og HRV var lav, og jeg var fortsatt svært trøtt. Jeg hadde fremdeles hoste og en «kløende følelse i luftveiene». Jeg var langt ifra i stand til å begynne å trene igjen. Jeg gikk til Health Center igjen, men de vurderte det slik at jeg var «frisk», og ignorerte at jeg fremdeles ikke følte meg bra.

Jeg begynte langsomt å føle meg litt bedre, og en uke senere begynte jeg med lett styrketrening og yoga. Pulsen og HRV-en min ble imidlertid ikke bedre, men jeg fikk litt mer energi slik at jeg kom meg gjennom dagene. Men deretter slo sykdommen til igjen, og jeg våknet igjen med vondt i halsen, og denne gangen kunne jeg kjenne at lymfekjertlene på den ene siden var hovne. Jeg følte meg ikke bra i det hele tatt. 

Jeg begynte på dette tidspunktet å bli nokså utålmodig. Jeg kjøpte en «Fatigue blood panel test» og testet meg. Ingen direkte avvikende verdier, bortsett fra at jeg lå høyt i HbA1c, hematocrit og eosinofiler. Jeg spurte legen min hjemme i Sverige om råd, og han mente dette bare viste at jeg hadde allergier og et lavt immunforsvar. Han ville at jeg nå skulle teste antistoffer for Mycoplasma Pneumoniae, Epstein-Barr virus og Chlamydia Pneumoniae (TWAR). Han ville også at jeg skulle ta en kortisoltest. Så jeg kjøpte nye tester og testet meg. Da jeg fikk resultatene, viste det seg at jeg har Mycoplasma Pneumoniae. Jeg skal nå begynne å ta antibiotika, og forhåpentligvis vil jeg kunne se en forbedring de neste 4 til 6 ukene. 

Hvordan har diabetesen min blitt påvirket av dette, tro? Normalt sett hadde jeg forventet at insulindosene mine hadde tredoblet seg i løpet av en så lang sykdomsperiode. Det pleier de vanligvis å gjøre når jeg er forkjølet eller har andre virus i kroppen og ikke kan trene. Men overraskende nok har insulinbehovet mitt ikke blitt noe særlig høyere. 

Det er sannsynligvis fordi jeg begynte med en lav dose Ozempic mot slutten av fjoråret. Jeg fikk dette legemiddelet fordi jeg ble svært insulinresistent i løpet av fjoråret, og jeg greide ikke å bryte trenden ved hjelp av trening og kosthold. Jeg tror jeg hadde fått et mye bedre resultat nå, og trengt mye mindre insulin, hvis jeg hadde vært frisk og kunnet trene som vanlig i disse to månedene. Så forholdene tatt i betraktning, har nok Ozempic gitt bra resultater, siden jeg ikke har behøvd å forhøye insulindosene mine så mye i løpet av denne perioden. Forhåpentligvis kan jeg være tilbake og trene normalt i slutten av april / begynnelsen av mai, og oppnå enda bedre resultater i løpet av sommeren. 

DIA.NO.313-01-APR2025