Har du noen gang hørt en sensor- eller pumpealarm ute på byen? Eller sett noen med diabeteshjelpemiddel? Det har jeg gjort noen ganger, og den følelsen av å se eller høre en fremmed med samme sykdom er en ganske herlig følelse. Det synes i alle fall jeg, som ikke kjente til noen med type 1-diabetes da jeg selv ble syk.  

Allerede på akutten da diabetesen ble bekreftet, bestemte jeg meg for ikke å forsøke å gjemme den. Mye fordi det føltes anstrengende å bruke tid og energi på det, men også for å forsøke å eie den. Det er selvsagt aldri gøy å få en sykdom, men mye av usikkerheten min som oppsto rundt diabetesen, skyldtes alle fordommene som jeg opplevde fantes i samfunnet (og fremdeles opplever). 

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg i mange år strevd med en ganske dårlig selvfølelse, en følelse av å iblant kanskje ikke helt strekke til. Den følelsen ble ganske mye sterkere da jeg helt plutselig fikk en sykdom som innebar både synlige og hørbare hjelpemidler samt mye fordommer. Fra å ha kjent på en usikkerhet rundt det å være god nok, fremfor alt hos gutter, føltes det nesten håpløst etter diabetesen. Hvordan skulle gutter kunne like meg nå? Jeg vet at følelsen bare ligger hos meg selv og speiler mine egne tanker, men følelsen kom, og den ligger der dessverre fremdeles.

Etter diagnosen ble jeg også bekymret for at nye personer skulle lære meg å kjenne som «Olivia med diabetes» og ikke bare «Olivia». Jeg begynte å studere kort tid etter at sykdommen brøt ut, og jeg skulle lære å kjenne 140 nye personer. Jepp, jeg gjemte diabetesen for dem ... Kjempedumt, jeg vet det! Jeg er litt lei meg for at jeg gjorde det, men for meg tror jeg det var viktig å føle meg som meg selv. Nå vet de fleste i klassen min om det, og jeg gjemmer ingenting lenger. Det har til og med vist seg nå at en av de andre studentene fikk type 1-diabetes i løpet av den første studieuken, så jeg var ikke helt alene! Tenk om jeg hadde vært mer åpen om det. Da hadde jeg kanskje møtt denne studenten tidligere og følt meg litt mindre ensom. 

Men utenfor studiene har jeg prøvd å være så åpen som mulig med å vise frem hjelpemidlene mine, uansett om jeg har følt meg komfortabel med det eller ikke. For meg har det vært veldig viktig å vise frem diabetesen, for min egen skyld, men fremfor alt for alle andre med type 1-diabetes som kanskje synes at det er vanskelig. Selv blir jeg jo utrolig glad når jeg ser noen andre med type 1-diabetes! 

Min første «diabeteskompis» fikk jeg på grunn av at hun var åpen om diabetesen sin. På armen hennes sto det tydelig «Type 1-diabetes», og jeg ble tvunget til å spørre henne om det var hun som hadde det (hun var så rett frem og ukomplisert at det ikke føltes feil å spørre). Hun hadde type 1-diabetes, og vi har holdt kontakt siden den gang. 

En av mine beste venner som jeg ble kjent med på universitetet, kom også via diabetesen. Det var imidlertid på den tiden da jeg forsøkte å gjemme den. Jeg skulle nemlig smugtitte på telefonen under en forelesning for så se hvilken verdi sensoren min viste, og jenta ved siden av meg rakk å se det … «Har du diabetes?» hvisket hun glad og fortalte at faren henne også hadde det (type 1). Det kan jeg takke sensoren for! 

Jeg blir hele tiden mer og mer avslappet med hensyn til diabetesen min, og etter disse 3,5 årene har jeg innsett at mange faktisk kjenner til sykdommen på en eller annen måte, eller i alle fall flere enn jeg trodde. Det er imidlertid fremdeles altfor lite kunnskap der ute, og det finnes fremdeles mange fordommer… Men det er vel også en grunn til å være åpen og vise det frem, slik at flere kan lære seg?

Det er også aldeles for mange med type 1-diabetes som skammer seg over sykdommen sin, og jeg vil inspirerer til en større åpenhet rundt diabetes! Mange ganger er frykten vår helt grunnløs, og de fleste rundt oss reflekterer ikke i det hele tatt over det som vi selv reflekterer over. Til dere, både små og store, som føler / har følt skam over diabetesen – vennen min med en pappa som har diabetes, ville selv ha diabetes da hun var liten, siden en jevngammel jente i nærheten hadde det. Hvor kult er ikke det? 

Det er utrolig vanskelig å føle at man må gjemme en «del av seg», og det er fremfor alt superunødvendig! Skal ikke vi alle forsøke å bli bedre på å vise frem det vi synes er vanskelig? Tenk hvilke muligheter det kan skape! En ny venn, kanskje? Jeg ser i alle fall frem til hva mer hjelpemidlene mine kan føre til!

Jeg vil eie diabetesen min, og i dag bærer jeg min Dexcom G7 og Omnipod med stolthet. Det er jo takket være dem at livet med diabetes blir litt lettere. This is me, take it or leave it!

DIA.NO.371-01-JAN2026