«Hvorfor skulle jeg, som allerede slet så mye med tankene mine, kontrollbehovet mitt og min psykiske helse, bli rammet av en sykdom som krevde enda mer kontroll og tankevirksomhet?»

Jeg har aldri stilt spørsmål om hvorfor akkurat jeg skulle bli rammet av type 1-diabetes, spørsmålet har i stedet vært hvorfor det var akkurat type 1-diabetes jeg skulle bli rammet av? Jeg er selvsagt veldig takknemlig for at jeg ikke ble diagnostisert med noe som var enda mer alvorlig, men iblant kan jeg lure på om de personlige utfordringene mine akkurat nå hadde vært de samme om jeg hadde fått en annen kronisk sykdom.  

I hele mitt liv har jeg vært veldig ambisiøs og motivert, siktet høyt og presset meg til yttergrensene for å gjøre det så bra som mulig. Jeg har ønsket å få mine nærmeste til å føle seg bra, og jeg har villet gjøre til lags. Litt av det der «flink pike-syndromet», vet du. I tillegg til dette har jeg siden tidlig i tenårene hatt et ganske dårlig selvbilde, og på grunn av det har jeg hatt et usunt forhold til mat og trening.

Med dette i bakgrunnen, uten å ha bearbeidet noe, ble livet umiddelbart mye, mye vanskeligere med diabetes type 1. ALT eskalerte for meg. 

• For det første fikk jeg én ting til å regulere og holde på topp, nemlig blodsukkeret … Egentlig ikke fordi jeg var redd for komplikasjoner eller for lave verdier, bare fordi at kurven skulle være så perfekt som mulig. 
• For det andre krevde dette enda mer planlegging i hverdagen! Og nå kunne konsekvensene av planleggingen faktisk bli virkelig farlige. En enorm konsekvenstenkning har jeg alltid hatt, så dette eskalerte jo naturligvis. 
• I og med at jeg presset blodsukkeret mitt nedover, fikk jeg ofte lave verdier og var tvunget til å spise selv om jeg var mett. Det ble umiddelbart vanskeligere å holde vekten, og selvbildet mitt ble enda dårligere. Dette førte til at jeg ble enda mer restriktiv med kostholdet og trente enda hardere. Men det som var frustrerende og som gjorde meg enda mer stresset, var at jeg ikke bare kunne trene når som helst eller på hvilken som helst måte, og jeg kunne ikke bare unngå å spise når blodsukkeret sa ifra. 
• I tillegg til den kroppslige forandringen som gjorde meg enda mer usikker i meg selv, hadde jeg plutselig en synlig sensor på kroppen og i begynnelsen sprøyter jeg skulle stikke meg med. Man skal IKKE skamme seg over hjelpemidlene sine, og man skal absolutt IKKE gjemme dem, men med et allerede sviktende selvbilde ble jeg enda mer usikker. 
• Jeg hadde det allerede veldig vanskelig med beslutningsvegring, og diabetesen medførte en betydelig økning i antallet daglige beslutninger. Jeg gikk helt tom for energi. 

Dette er noen av utfordringene mine som virkelig eskalerte for meg da jeg fikk diabetesen. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, begynte jeg å studere rett etter at jeg hadde fått diagnosen, og kort tid etter dette flyttet jeg også hjemmefra. Det ble veldig mye nytt på veldig kort tid. Den intensive utdanningen ble en ytterligere stressfaktor, både studiene i seg selv og kombinasjonen med å kontrollere diabetesen på universitetet. Jeg ville at de nye personene rundt meg skulle bli kjent med meg, Olivia. Ikke Olivia, hun med diabetes. Samtidig som jeg av den grunn iblant var dum og gjemte sprøytene mine, måtte jeg andre ganger fortelle av hensyn til sikkerheten, men også for å forklare hvorfor jeg iblant tok sprøyter eller hvorfor jeg fikk alarmer på telefonen. 

Etter litt mer enn to år med type 1-diabetes og legestudier begynte jeg å kjenne at jeg kom nærmere og nærmere den veggen som folk prater om. Det hadde i prinsippet vært to år med kronisk stress, jeg hadde vært enormt streng mot meg selv og ikke fått hentet meg inn igjen. Men det 6. semesteret, våren 2025, tok nesten knekken på meg. Jeg har nevnt litt om det i et tidligere innlegg, og som jeg også nevnte der, så tror jeg ikke at det hadde gått så langt hvis jeg ikke hadde hatt diabetesen. Det var også det semesteret jeg fikk Omnipod 5 med Libre 2-sensoren, noe som var en stor omstilling! Det tok veldig lang tid før jeg kjente at jeg ikke ville kaste fra meg både pumpen og sensoren, men da jeg deretter fikk Dexcom G6 ble alt litt lettere. Den sensoren sammen med pumpen passet bedre for meg. 

Jeg er på et bedre sted i livet nå, og det kjennes som om jeg holder på å finne tilbake til meg selv! Jeg fikk hjelp av en psykolog allerede mot slutten av 5. semester som jeg har jobbet med frem til nå. Hun har hjulpet meg et godt stykke på vei, men jeg har definitivt et stykke igjen. Noe jeg ønsket meg da jeg skulle begynne å gå til psykolog, var noen som også hadde kunnskap om type 1-diabetes, men det er jo ikke så enkelt å få til, og jeg følte dessverre at helsepersonellet på diabetesavdelingen ikke hadde nok kunnskap til å kunne hjelpe meg med alle utfordringene mine. Tenk om type 1-diabetes kunne bli enda mer etablert i samfunnet, slik at vi kunne få psykologer med en spesialisering i type-1-diabetes! Det finnes jo en del statistikk på at personer med type 1-diabetes har økt risiko for psykisk sykdom, spiseforstyrrelser, utmattelse og så videre. Jeg tror at mange av oss hadde følt seg bedre av å kunne snakke med noen som har reell innsikt i hva type 1-diabetes er og hva det innebærer. 

DIA.NO.355-01-NOV2025