Hva stopper deg?
Finnes det noe i hverdagen som du unngår fordi du har type 1-diabetes? Kanskje føler du deg usikker på å kjøre bil over lengre strekninger? Eller begi deg ut på fottur? Reise? Konkurrere? Eller kanskje bare å sove borte?

Jeg har vokst opp med innstillingen om at alt er mulig. At jeg kan gjøre ting, selv om det kan innebære risiko og vanligvis krever mer planlegging og forberedelser. Det som er viktig, er å våge å prøve.

Jeg husker særlig én ting som var utfordrende for meg i oppveksten. Og det var å våkne av alarmene om nettene. Dette gjorde det ekstra utfordrende for meg å håndtere diabetesen min. Mens mange på min alder sov over hos vennene sine, følte verken jeg eller foreldrene mine seg trygge med det. Men jeg ville veldig gjerne klare det selv, først og fremst for å kunne dra på svømmeleir og konkurranser på egen hånd. Så vi begynte å øve. Jeg satte på alarm om nettene, og øvde på å våkne av dette. I begynnelsen måtte jeg ha nesten brannalarmnivå på lyden, men med øvelse og med tiden ble det lettere. Da jeg var 15, kunne jeg håndtere hele natten på egen hånd. Jeg vet ikke om det var foreldrene mine eller jeg som var mest nervøs da jeg skulle sove borte for første gang. Men vi hadde øvd. Vi hadde til og med hatt netter hjemme der vi lot som jeg var bortreist, for å simulere virkeligheten.

Uansett, hva det enn er du bekymrer deg for, kan jeg love at med øvelse, planlegging og litt mot er alt mulig!

DIA.NO.378-01-FEB2026