Insulin. Langtidsvirkende og korttidsvirkende. Sprøyter. Kanyler. Blodsukkermåler. Lansetter. Teststrimler. Ketonmåler. Pumpe og pumpetilbehør. Glukagon. Sensorer. Attest. Annet småsnacks. 
    
Å reise med type 1-diabetes innebærer å være forberedt på ALT. Og med det mener jeg ALT. Livsviktig bagasje kan bli stjålet. Insulinet kan bli ødelagt i feil temperatur. Elektroniske og tekniske hjelpemidler kan begynne å lage krøll. Enkelte land er veldig skeptiske til alle sprøyter og nåler. Kanskje blir man syk. Kanskje man må legges inn på sykehus. Kanskje man må bli værende mye lenger enn man hadde tenkt. 

Også i hverdagen hjemme må man med type 1-diabetes være forberedt på det meste, men der kan man forhåpentligvis raskt få tak i hjelpemidlene sine. Er man på reise, må man derimot ha med seg alt og litt til. Det må finnes reserver for ALT om noe skulle gå galt.

Nå har jeg reist med både insulinsprøyter og insulinpumpe, til både varme og kalde steder, jeg har både tatt fly og bil, og jeg har reist alene og sammen med andre. For meg har det alltid gått bra, men jeg har også alltid hatt med meg nesten tre ganger så mye som det jeg egentlig trenger. 

Her kommer noen punkter som jeg pleier å ha i bakhodet.

• Legg alltid insulinet i håndbagasjen. I lasterommene på flyet kan det lett bli for kaldt, noe som fører til at insulinet blir ødelagt. 
• Hvis jeg reiser til et varmt sted, pleier jeg å ha insulinet i kjølevesker tilpasset for insulin. 
• Jeg tar ofte med både korttidsvirkende og langtidsvirkende insulin slik at jeg kan klare meg i tre ganger så lang tid som det reisen er planlagt å vare. Tenk om man ikke kan reise hjem som planlagt, om insulinet skulle bli ødelagt, bli stjålet eller at man mister det. 
• Sammen med insulinet bør man også ha med seg mange kanyler (nåler) til sprøytene.  
• Jeg pleier også å ta med mange sensorer. Det kan hende at noen ikke virker, at noen faller av (for eksempel i varme og under bading) eller at reisen varer lenger enn planlagt. 
• En manuell blodsukkermåler er alltid med, i tilfelle teknologien lager krøll eller det går tomt for sensorer (til tross for at man har med ekstra). 
• Til blodsukkermåleren trenger du lansetter (nåler du stikker i fingeren) og teststrimler, og du må i tillegg ta med deg ekstra av dette. Det er svært sjelden at jeg stikker meg i fingeren for å sjekke blodsukkeret, men hvis jeg skulle bli «sensorløs» på en reise, må jeg ha det med meg slik at jeg kan stikke meg kanskje minst 10 ganger per dag.  
• En ketonmåler er også grei å ha med seg, særlig hvis man bruker pumpe, da risikoen for ketoner (og syreforgiftning) kan bli stor ved sykdom eller krøll med pumpen. Dette er lurt å ha med også for de som bruker insulinpenn, for eksempel hvis du blir syk eller hvis insulinet skulle bli ødelagt. 
• Akkurat som til blodsukkermåleren trenges det i tillegg teststrimler og NÅLER.
• Jeg har alltid med meg glukagon (enten som sprøyte eller som nesespray) i tilfelle jeg skulle bli såpass lav at jeg blir bevisstløs. Det øker nemlig blodsukkeret raskt hvis noen annen i nærheten kan gi det. 
• Som pumpebruker må man også pakke med seg en hel del pumpeutstyr. Avhengig av hvilken pumpe man har, må man ta med seg forskjellige ting til pumpen. Men som pumpebruker må man også ta med seg insulinpenner i tilfelle pumpen/pumpene skulle slutte å virke. 
• Det kan også være lurt å ha med seg en legeattest der det står at man har type 1-diabetes og har med seg medisiner og tilbehør. Enkelte land er som sagt knallharde med sprøyter og nåler, så det kan være lurt å ha med seg en legeattest. 
• Dersom kan ikke reiser alene, er det selvsagt veldig viktig at de man reiser sammen med, vet hva de skal gjøre i bestemte situasjoner. 
• De gangene jeg har reist alene, har jeg sagt til kabinpersonalet at jeg har type 1-diabetes, og hvis jeg skulle bli bevisstløs eller oppføre meg rart, trenger jeg sukker. Jeg har som oftest hatt med meg glukagonnesespray som jeg også har fortalt om. Det kan føles litt dumt og vanskelig å gjøre dette, men både for ens egen og for flybesetningens skyld er det faktisk veldig viktig og nyttig dersom situasjonen skulle oppstå. Sist jeg fløy alene og fortalte om glukagonnesesprayen, var det til og med en av flyvertinnene som kom og snakket med meg og sa at mannen hennes også hadde type 1-diabetes (utrolig hyggelig, må jeg si!). 
• Jeg passer ofte på å fordele tingene over i ulike vesker, slik at jeg ikke har alt på samme sted. Insulinet og et «sett» har jeg ofte i håndbagasjen min. Hvis jeg har en innsjekket veske, legger jeg et «sett» der i tillegg. 

[Red.anm.: Kontroller alltid hvilke temperaturer dine tekniske diabetesprodukter tåler.]

I tillegg til diabetestingene trenger jeg også andre vanlige ting når jeg skal ut å reise! Klær, sko, pass m.m. Det kan fort bli veldig mye pakking og en del stress når man reiser med type 1-diabetes, særlig hvis man skal reise langt bort og være lenge på tur. Det er lett å glemme ting, og mange ganger går det bra likevel, men for min del er det en trygghet å vite at jeg er så forberedt som jeg kan bli. Det gjør også at jeg kan nyte reisen litt mer! 

Approval number: DIA.NO.390-01-MAJ2026