Da jeg skrev mitt første blogginnlegg i mars, hadde jeg fremdeles en sterk forhåpning om å snart være tilbake. Jeg hadde akkurat fått svar på tester som viste Mycoplasma pneumoniae, og ventet på å få begynne med antibiotika. I hodet mitt dreide det seg da om noen uker til med å være tålmodig, før kroppen skulle reagere, og jeg sakte, men sikkert skulle komme tilbake til det nivået jeg har vært på tidligere, både fysisk og mentalt.
Men slik ble det ikke.
Jeg fikk ikke antibiotika med det samme, og til slutt var det en venn fra Mexico som hjalp meg med å få tak i det derfra. Jeg begynte derfor på antibiotikabehandlingen først i midten av april, og tiden frem til da var svært strevsom. Å gå rundt med en infeksjon så lenge tærer både på kroppen og psyken, særlig når man er vant til å fungere på et høyt nivå. I midten av mai fløy jeg hjem til Sverige, og det var først da at jeg begynte å føle meg litt mer som et menneske igjen. Energien var noe bedre, hverdagen ble lettere, men jeg var fremdeles veldig langt fra den idrettsutøveren jeg hadde vært.
Jeg kjente at det var noe som ikke helt stemte. Selv om infeksjonen var behandlet, hadde jeg fremdeles problemer med pusten. Jeg ble veldig lett andpusten, og når jeg anstrengte meg litt mer fysisk, fikk jeg en tetthetsfølelse i luftveiene og problemer med å ta dype åndedrag. Det var en ubehagelig følelse, særlig siden jeg vet hvordan kroppen min pleier å reagere på trening. Samtidig lå pulsen min fortsatt unormalt høyt, og HRV-en min lå lavt. Dette var ikke normalt for meg, og jeg ville veldig gjerne få utredet dette ordentlig.
Jeg forsøkte å få time til utredning for astma via svensk helsevesen, men fikk beskjed om at spirometri tidligst kunne utføres til høsten. Det var ikke mulig for meg å vente så lenge, siden jeg skulle fly tilbake til USA i august. Til slutt valgte jeg derfor å søke hjelp privat og betale for undersøkelsen selv. Der kunne man se at lungefunksjonen min var nedsatt og at det fantes en liten obstruksjon. Jeg måtte begynne på astmamedisiner, og for første gang på lenge følte jeg at noen faktisk tok symptomene mine på alvor.
I løpet av sommeren kunne jeg forsiktig begynne å trene litt igjen. Det dreide seg ikke lenger om prestasjoner eller utvikling, men om å røre på kroppen for helsens skyld. Restitusjonen gikk imidlertid svært langsomt, og jeg ble lett syk igjen. Det var tydelig at kroppen behøvde mye lengre tid enn jeg selv ville akseptere. For meg som alltid har vært vant til å pushe og presse, ble dette en enorm omstilling. Jeg måtte virkelig øve på å lytte til kroppen og ikke stresse frem noe, uansett hvor frustrerende det var.
I løpet av høsten i USA har jeg kunnet trene én økt om dagen, noe jeg er veldig takknemlig for. Samtidig er det langt fra hvordan livet mitt så ut tidligere. Fra å ha trent doble økter daglig og hatt tydelige mål, føler jeg meg nå mer som en helt vanlig person når jeg trener. Et sted på veien har jeg også tatt beslutningen om å avslutte toppidrettskarrieren min i triatlon.
Den beslutningen har ikke vært enkel. Løpeskaden min, som jeg har slitt med i tre år, har dessverre ikke blitt bedre Og denne langtrukne sykdomsperioden ble det som til slutt avgjorde saken. Jeg har innsett at jeg kommer til å trenge betydelig mer tid til å hente meg inn igjen enn det jeg først trodde, og jeg er ikke lenger innstilt på å ofre helsen min for å prestere. I slutten av desember er hvilepulsen min fremdeles rundt 65 om nettene (mot tidligere 40-45), og en HRV på cirka 30 (mot tidligere 150-200). En ny spirometri som ble tatt da jeg kom hjem i julen, førte også til at astma ble satt som en faktisk diagnose.
Fra et diabetesperspektiv har året vært minst like utfordrende. I løpet av høsten økte insulinresistensen igjen, selv om jeg fremdeles står på Ozempic. Et tydelig tegn på at kroppen fremdeles er utsatt for belastning og ikke er helt i balanse. For meg har diabetesen alltid fungert som en slags indikator på hvordan kroppen generelt sett har det, og i år har den gitt tydelige signaler om at restitusjonen ikke er fullført. Kostholdet i USA gjør det heller ikke noe enklere, og det har krevd enda mer årvåkenhet og tålmodighet.
Dette året ble altså overhodet ikke som jeg hadde tenkt meg. Men det har lært meg mye. Om tålmodighet, om aksept, og om at man iblant må slippe taket. Å være sterk har for meg alltid handlet om å fortsette å kjempe, men i år har styrke i stedet handlet om å bremse, lytte og tilpasse seg. Akkurat nå fortsetter jeg der jeg er. Med å fortsatt være tålmodig. Med respekt for kroppen. Og med en innsikt om at veien framover ikke alltid er strak, men at den fremdeles er min.
DIA.NO.379-01-FEB2026
