Hei!!
Olivia heter jeg, og jeg har levd med type 1 diabetes i tre år. Jeg er 23 år gammel, bor i Skåne og har i skrivende stund gjennomført mitt tredje år som legestudent.
I tillegg til å leke bukspyttkjertel 24 timer i døgnet og studere medisin, består livet mitt av trening, venner, tid med familien, serie- og filmkos i sofaen samt å lære å kjenne andre med tilknytning til type 1-diabetes via diabeteskontoen @t1ddygnetrunt som jeg har på Instagram.
Som 20 år gammel, ett år etter videregående, var jeg klar til å begi meg ut i verden og reise rundt. Jeg hadde sagt opp jobben min og skulle begynne å planlegge en morsom reise da immunforsvaret mitt valgte å angripe bukspyttkjertelen.
I april 2022 kom det en tretthet som jeg aldri hadde opplevd tidligere, en ekstrem tørste om kveldene og mange toalettbesøk om nettene. Jeg ble mer og mer sulten, spiste mer og mer, men vekten viste bare mindre og mindre. Jeg tok en telefon til helsesenteret og fikk beskjed om å avvente og ta kontakt igjen hvis det ble verre.
Ukene gikk, og symptomene ble flere. Jeg fikk en munntørrhet som var uutholdelig, først og fremst etter at jeg hadde spist mye, og enda verre når jeg hadde spist mye søtt. Noen ganger var jeg helt hvit på tungen på grunn av tørrhet. I ettertid gjetter jeg at jeg også fikk sopp i underlivet, for fy, som det klødde. Om nettene fikk jeg krampe i bena og føttene, og jeg måtte flere ganger stå opp og strekke ut musklene. Til slutt gikk det ut over synet, og jeg kunne verken se tv-en tydelig eller lese sms-ene mine på telefonen.
Jeg er ingen hypokonder, og derfor fant jeg logiske forklaringer på alle symptomene mine. Jeg delte nok ikke med familien hvor alvorlig det faktisk var heller, så det var egentlig ikke noen som kunne be meg om å søke hjelp. Men da jeg ikke kunne lese sms-en fra mamma en kveld, fant hun ut at tåkesyn kunne være tegn på diabetes. Så dagen etter tok vi en ny telefon til helsesenteret. Inn på prøvetaking, og da ble jeg sendt direkte på akutten. Jeg hadde fått type 1-diabetes. 20. juni 2022.
Hjemme ventet en ny hverdag, og jeg måtte legge bort planene mine om å reise på tur. Jeg hadde i løpet av våren søkt meg inn på universitetet, egentlig bare «fordi», og det var jeg veldig takknemlig for akkurat da, for hva skulle jeg ellers gjøre? Som om det ikke var nok å få en ny hverdag med konstant blodsukkerkontroll, flyttet jeg også hjemmefra og begynte på en intensiv utdanning og studentlivet med alt hva det innebærer.
Jeg hadde ingen tilknytning til type 1-diabetes (eller noen form for diabetes) i det hele tatt da jeg ble syk, og det eneste jeg visste var egentlig at personer med sykdommen kan få blodsukkerfall og besvime. Jeg hadde de samme fordommene som mange andre i samfunnet, og min første tanke var «Kommer jeg ikke til å kunne spise kaker igjen?». På en måte visste jeg at man kunne spise godteri og søtsaker, etter at vi på videregående hadde lyttet til en eksempelforelesning før Nasjonale prøver som het «Lillebroren min har diabetes og kan spise godteri», men jeg husket egentlig ikke noe mer enn tittelen …
En annen engstelse som dukket opp ganske raskt, var om dette var selvpåført. Jeg har alltid vært aktiv av meg og spist næringsrik mat, men jeg har også elsket å fråtse i godterier, kaker, is og andre søtsaker. Jeg nevnte noe om dette i bilen på vei til akutten, men mamma sa raskt til meg at jeg absolutt ikke hadde forårsaket dette, og at jeg ikke hadde kunnet gjøre noe annerledes.
Etter to dager på akutten og en MASSE ny informasjon om diabetes, forstod jeg ganske raskt at dette ville bli en ganske krevende sykdom … og som den kontrollfreaken og den perfeksjonisten jeg er, skulle den nye hverdagen med å forsøke å holde en bra, eller i mine øyne en perfekt, blodsukkerkurve virkelig bli en utfordring. En utfordring som jeg nå, tre år senere, fremdeles kjemper med å slippe taket i iblant.
Jeg innså også ganske raskt at det fantes og finnes altfor mange fordommer om type 1-diabetes, og altfor lite kunnskap. Derfor opprettet jeg en konto på Instagram for familie og venner, for å få dem og andre til å forstå hvordan livet med type 1-diabetes ser ut, slå hull på fordommer og informere om hva man må gjøre hvis det oppstår farlige situasjoner. Denne kontoen har blitt større etter hvert, og jeg har fått kontakt med så utrolig mange personer med tilknytning til sykdommen. Diabetesfellesskapet er fantastisk på alle måter, for denne diabetesen er en svært ensom sykdom i mine øyne.
Jeg har egentlig aldri vært sint for at jeg ble rammet av dette. Jeg har selvsagt vært frustrert, lei meg og iblant følt meg oppgitt over det, men aldri sint. Jeg forsøker i stedet å se det positive og gjøre det beste ut av det, for jeg tror det blir litt lettere da. I vanskelige stunder når livet føles litt urettferdig, prøver jeg å finne det jeg kan være takknemlig for med denne sykdommen, for eksempel:
- Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve hele barndommen og tenårene mine uten sykdommen.
- Jeg er takknemlig for at jeg fikk det i 2022 med all den teknologien som finnes! I dag bruker jeg Dexcom G6 og Omnipod, og det gjør virkelig hverdagen enklere.
- Jeg er takknemlig for at diabetesbehandling er gratis i Sverige.
- Jeg er takknemlig for at jeg fremdeles i prinsippet kan gjøre alt jeg vil, men med litt mer planlegging. Det krever selvsagt mye energi og tankevirksomhet, men jeg kan hvis jeg vil!
Jeg vil tro at alt skjer av en grunn, og jeg kan med hånden på hjertet etter disse tre årene regne opp en ganske lang liste over alle de positive tingene som diabetesen har gitt meg.
DIA.NO.346-01-OKT2025