20 år gammel, ett år etter videregående, tok livet en ny vending. Jeg hadde jobbet et år for å spare opp penger til å kunne oppdage verden. Jeg skulle slett ikke begynne på skolen igjen på en stund, jeg skulle bare ta livet som det kom!

Sommeren 2020 hadde jeg bestemt at jeg skulle ha helt fri. Jeg hadde i tillegg til skolen hatt ekstrajobb som turn-leder siden jeg var 11 år og hatt sommerjobb hver sommer siden jeg var 14. Nå ville jeg ta helt fri en sommer! For hvem vet når man kan gjøre det igjen? Men min frivillige jobb med turn ble etter 3 uker fri byttet ut med en ufrivillig jobb som bukspyttkjertel, 24 timer i døgnet. Der forsvant frisommeren min.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var det ikke lenger et alternativ å ta en eventuell reise til høsten. Det var jeg ikke klar for med det nye livet med diabetes, så inn på legestudiet og flytte hjemmefra syntes jeg var et bedre alternativ. I alle fall da. 

Nå er jeg halvveis i legestudiet, og disse 3 årene har brakt med seg både medgang og motgang. Type 1-diabetes, studentliv, stress og en krevende utdannelse er ikke alltid den letteste kombinasjonen. Det fungerer helt greit, men for det første kreves det mye mer planlegging, og for det andre blir jo blodsukkeret påvirket av alt mulig.   

De første fem semestrene er veldig teoretiske, med mange forelesninger og ulike seminarer, den eneste praksisen er bare en og annen dag på et helsesenter. Fra og med det 6. semesteret er det nesten bare praksis på sykehuset. Under de mer teoretiske semestrene hadde jeg insulinpenn, og det gikk ganske bra, synes jeg. I praksistiden merket jeg imidlertid at det ble veldig mye vanskeligere å regulere blodsukkeret, og derfor valgte jeg å begynne med Omnipod i det 6. semesteret. 

Disse årene har virkelig vært morsomme og lærerike, men de har også vært utrolig stressende for meg. Jeg er veldig høyt presterende av meg, går «all in» i alt jeg gjør, og vil at alt jeg gjør skal bli bortimot perfekt. Blodsukkerkurver, innleveringer, eksamener, trening, you name it. Stressmaker kan man kanskje kalle meg iblant … Legestudiet er en krevende utdannelse der det også oppstår nervøsitet i enkelte tilfeller, og det i tillegg til det andre stresset som jeg opparbeider meg, påvirker selvsagt diabetesen. 

Alle stresshormonene forhøyer blodsukkeret mitt og gjør det svært vanskelig å få ned … og et høyt blodsukker gjør meg trett, irritabel og mer stresset. Det har vært flere situasjoner der jeg har blitt stresset på skolen, fått høyt blodsukker og ikke har kunnet konsentrere meg, noe som skaper enda mer stress og enda høyere blodsukker. Rett og slett en ond spiral. Av og til når jeg har vært hjemme, har jeg måttet legge meg på sofaen og bare puste for å senke stressnivået, og på den måten fått ned verdien. Men det går jo ikke an å gjøre det når jeg er på universitetet eller sykehuset. 

Å synes at diabetesen var tøff under de første fem (mer teoretiske) semestrene var en underdrivelse da jeg kom ut på avdeling i det 6. semesteret. Det semesteret gjorde nemlig nesten ende på meg med hensyn til blodsukkeret. Fra å kunne tilpasse og planlegge studiene mine litt mer i løpet av de første semestrene – lese hjemme, gå og trene mer fleksibelt eller kunne gå en tur når jeg ble høy – til å være låst på sykehuset en hel arbeidsdag – ikke kunne bevege meg i det hele tatt, ikke rekke å trene som jeg hadde gjort tidligere, mer stillesitting, nervøsitet og tretthet. Det ga meg en helt ny hverdag, med de verste blodsukkerkurvene jeg har hatt, og det skapte igjen et enormt stress og gjorde meg svært engstelig. I dette semesteret begynte jeg også med Omnipod, det var i seg selv en kjempestor omstilling, som gjorde det enda mer stressende og førte til forhøyet blodsukker. Det ble litt mye i det semesteret, kan du si …

Jeg føler meg fremdeles nokså ny med diabetesen og vil helst ikke at blodsukkeralarmene skal hyle i «feil» situasjoner (f.eks. under pasientmøter eller undersøkelser). Det er også en stressfaktor som ligger og murrer i meg når jeg er ute i avdelingen (selv om jeg blir mer og mer fortrolig med at «skjer det, så skjer det»). Men siden jeg begynte med Dexcom har jeg kunnet føle meg litt mer avslappet, takket være alle ulike typer alarmer og lydsignaler som jeg kan stille inn. Nå på avdelingen har jeg bare vibreringen på, og det gjør at jeg føler meg mye mer komfortabel. 

Men noe jeg er 99 % sikker på, er at uten diabetesen hadde jeg hatt det mye bedre mentalt i løpet av disse tre årene av legestudiet, og jeg hadde nok kunnet glede meg mer over det. 

DIA.NO.346-01-OKT2025