Denne gangen ble det en mer normal fottur.
I forrige blogginnlegg skrev jeg om da jeg gikk opp til Preikestolen, og i dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om da jeg gikk opp til Kjeragbolten. Denne gangen oppførte blodsukkeret seg mer normalt under fotturen.
Før denne fotturen antok jeg at det som skjedde ved Preikestolen, var et unntak. Og jeg forutsatte at jeg ikke skulle trenge særlig mye insulin. Vi kom dit ved 12-tiden og begynte med å fylle på med et lite mellommåltid før vi la ut på fotturen. Jeg lå fint i blodsukker og valgte å ikke ta noe insulin til skivene vi spiste, men jeg beholdt basaldosen på, slik at jeg fremdeles fikk insulin den veien. Det tok oss omtrent 2 timer å ta oss opp til Kjeragbolten, og jeg fylte på med et eple på veien. Selv om det ikke var nødvendig for blodsukkerets skyld.
Da vi kom opp på toppen, lå jeg litt mot øvre sjikt (rundt 9 mmol/l), noe som ikke er høyt, men heller ikke i grenseland nedover. Oppe på toppen tok vi en liten pause. Jeg spiste en proteinbar og tok en liten insulindose til den. Jeg beholdt basaldosen på. Blodsukkeret lå fortsatt ganske stabilt.
Da vi kom ned igjen, fylte vi på med kveldsmat, og jeg tok en normal insulindose til det måltidet, det fungerte fint. Jeg lyktes altså ganske bra med blodsukkeret denne dagen, og jeg unngikk å ligge i grenseland. Jeg hadde nok kunnet prøve å ligge litt lavere enn det jeg gjorde, men det var ingen større fare. De påfølgende dagene kunne jeg se at jeg var litt mer insulinfølsom, og det virket som om fotturene gjorde seg gjeldende i ettertid.
DIA.NO.378-01-FEB2026
