I juli var jeg på en uke ferie i Norge. Der gikk vi noen fotturer, og jeg tenkte jeg skulle fortelle om hvordan blodsukkeret mitt reagerte, og hvordan jeg håndterte det. Den første dagen i Norge dro vi ut til Preikestolen. Dette er en svært populær og turistvennlig fottur som besøkes av mange mennesker hver dag.
Etter en sen frokost steg jeg litt høyt i blodsukker, og jeg ble liggende der oppe en god stund. Det var først frem mot lunsjtid at jeg sank igjen. Rett etter lunsj steg jeg imidlertid igjen … Siden vi skulle ut å gå om ettermiddagen, tok jeg ikke så mye insulin til lunsj – i og med at jeg snart skulle være fysisk aktiv. Vanligvis pleier nemlig lavintensiv fysisk aktivitet over en lengre periode å føre til at blodsukkeret synker (og heller blir liggende i det lavere sjiktet), så det var det jeg «doserte» for. Jeg stoppet basaldosen da vi begynte å gå, og i løpet av den første delen av fotturen begynte blodsukkeret svært langsomt å synke. Fra å starte på 14,0 mmol/l gikk jeg ned til 9,0 mmol/l. Det tok oss omtrent 1,5 time å gå opp til toppen.
Jeg trodde fremdeles at fotturen skulle gjøre seg gjeldende (dette var min første ordentlige fysiske aktivitet i år på grunn av en langvarig mykoplasmainfeksjon med mer i løpet av våren). På toppen spiste jeg en energibar som inneholdt 25 gram karbohydrater. Jeg valgte å ikke ta noe insulin til den, men jeg startet basaldosen igjen. Blodsukkeret steg kraftig, og fortsatte oppover til tross for at vi gikk ned fra fjellet. Jeg begynte å ta korreksjonsdoser da vi hadde kommet omtrent halvveis, siden vi skulle spise kveldsmat da vi kom ned fra fjellet.
Da vi kom ned, lå jeg fortsatt ordentlig høyt. Men jeg spiste middag med det samme, for jeg hadde ganske mye aktivt insulin i kroppen på dette tidspunktet. Jeg tok dessuten enda mer insulin til maten. Vi spiste skiver med pålegg og avsluttet med en is, det ble 70 gram karbohydrater til sammen. Jeg innså at blodsukkeret ikke på noen måte reagerte slik jeg trodde det skulle gjøre etter fotturen. Det ble liggende på 14 mmol/l. Jeg tok flere store insulindoser i løpet av kvelden, og jeg begynte å få en følelse av at noe faktisk ikke stemte. Dette var virkelig ikke normalt … Jeg trengte ti ganger mer insulin enn på en rolig dag, og nå hadde jeg jo gått i flere timer. Jeg tok en dose med insulinpenn i stedet og valgte å bytte pod i tillegg, i tilfelle det var poden som var problemet.
Ved 23-tiden begynte endelig kurven å snu. Men nå var jeg redd for at det skulle stupe rett nedover i stedet, med tanke på hvor mye insulin jeg hadde tatt de siste timene. Jeg gikk å la meg og håpet på at blodsukkeret skulle synke passelig mye, og at det skulle bli en god natt. Men slik ble det ikke … Vel en time senere våknet jeg på LAVT og med hypoglykemi. Noe jeg misliker sterkt og gjør alt for å unngå. Jeg begynte med å ta et par dekstrosetabletter for å heve blodsukkeret raskt. Deretter fortsatte jeg med å spise tørkede morbær. Først tok jeg en håndfull og spiste dem, og tenkte at det kanskje var nok. Jeg gikk å la meg, men forsto ganske raskt at det ikke var tilstrekkelig. Følelsen av å være lav satt fremdeles i kroppen, så jeg satt i sengen og fortsatte å spise morbær ut av posen. Jeg tror jeg til slutt antakelig hadde spist litt over en halv pose, noe som tilsvarer cirka 50 gram karbohydrater. I ett-tiden begynte jeg å føle meg litt bedre, og blodsukkeret steg opp over 4,0 mmol/l igjen. Jeg la meg ned og sovnet heldigvis igjen. Resten av natten ble veldig stabil og fin, mellom 5–6 mmol/l.
Jeg kan faktisk ikke forklare hva som skjedde. Jeg gjetter på at det var en podfeil, og at insulinet jeg tok i løpet av dagen, ikke kom ut som det skulle. Eller kanskje det var en lekkasje? Rart var det i alle fall, og jeg tror dette var et unntak fra normalen. Hvis du noen gang skal ut på fottur, bør du regne med at du kommer til å bli veldig insulinfølsom og ikke vil trenge særlig mye insulin. Det er også viktig å fylle på med karbohydrater både under turen og etterpå, for å fylle på lageret igjen.
DIA.NO.378-01-FEB2026
